-Om å være i opposisjon til eget indre regime
Denne tiden på året, rett etter nyttår, når det nye året enda ligger og glitrer foran meg som et ubeskrevet blad, er en tid jeg elsker. Jeg føler på kraften fra at solen har snudd, at dagene sakte skal bli lenger og at det er mer energi tilgjengelig. En liten stund. Men ofte har det dessverre vart altfor kort. 20. januar kommer og jeg er utslitt. Ikke klar for å leve mitt "nye jeg" i det hele tatt. Det gamle jeg kommer og begraver gnisten til det nye. Det tror jeg egentlig mange kan kjenne seg igjen i. For noen år siden fant jeg derfor ut noe jeg selv syns var lurt og som jeg har praktisert siden og som funker for meg. I starten av januar gjør jeg ingen endringer!
Hæ, sier du kanskje, men det er jo da alt er nytt og fræsht og energien er der og alt ligger til rette for en ny start?!? Nei, ikke for meg. Jeg bruker de første ukene i januar til å PLANLEGGE de praktiske endringene jeg vil at skal skje.
Jeg er et menneske som har brukt så mye tid på å sette opp systemer som ikke holder i løpet av livet. Det har vært en endeløs sirkel av ny plan- indre motstand mot ny plan - ny plan som feiler (jeg gir opp) - og påfølgende selvhat for at jeg ikke fikk det til denne gangen heller - ny plan osv. En evig sirkel av lidelse. Og denne lidelsen har utspilt seg spesielt tydelig i disse tider. Fordi hvorfor er det sånn at jeg ikke gjennomfører, selv ting jeg virkelig, virkelig vil?
I mitt tilfelle har det hatt veldig mye å gjøre med timing. Og timing har veldig mye å gjøre med naturens rytmer. Og hvis jeg ser ut av vinduet nå så kan vi vel si at det siste naturen egentlig promoterer er å for eksempel starte å jogge. Eller hva enn annet du har på lista. Det naturen sier er: Strekk deg litt, knekk litt i fingerledda og lag en plan! Helt praktisk. Du har allerede gjort jobben med å finne ut HVA du ønsker å forandre i livet (hvis du er en person som har nyttårsforsetter). Så nå er tiden for å lage en plan som faktisk holder.
Og dette er en av de tingene jeg elsker mest med å følge en sjamanistisk vei. Å følge naturens rytmer helt praktisk i livet. Så i januar stresser jeg meg ikke lenger i gang med å gjøre. Bjørnen ligger fortsatt i dvale, men den skal gjøre seg klar til å komme ut av hiet på våren! Så frem til 1. februar så har jeg kalender fokus. Legger inn det som trengs å gjøres, fordeler det utover året. Endringene jeg har lyst til å gjøre som krever at jeg er mye ute f.eks, det legger jeg til den varmere delen av året. Det er veldig vakkert og nydelig å gå tur i -15, men det er altså ikke da jeg bestemmer meg for å sette i gang å jogge (ps så har jeg prøvd det og det var helt jæ/%¤&#, så jeg unner ingen å ha første joggetur i -10 som jeg gjorde. Det ble det korteste forsøket på joggeplan ever for å si det sånn og jeg har fortsatt ikke prøvd på nytt;)
Så det handler ikke om å gjøre mye på en gang, men å ha en lengre plan for hvordan endringen skal skje og så FØLGE den planen. Og her kommer indre utfordring nr. 2 (i hvert fall for meg); min indre stabeis!
Du vet, vi har alle den engelen på skulderen og den djevelen. Den indre konflikten som alltid er tilgjengelig og ekstremt vanskelig å få til å samarbeide. Ytterpunktene. Jeg har gitt opp å prøve å finne en slags balanse, men går heller for; know thyself. Lenge leve Sokrates eller hvem enn klok greker som sa det for lenge siden. Så jeg jobber med å kjenne igjen når ytterpunktene i meg inntreffer. Og det er ofte. Noen ganger svinger pendelen opptil flere ganger i løpet av sekunder kjennes det ut som. En evig indre, for det meste usynlig, uoverensstemmelse. Den kan høres ut noe som dette:
Dette går jo fint, jeg har jo bestemt meg for at jeg skal begynne å jogge (sett inn eget eksempel), jammen det er så digg å sitte på sofaen! Ja, men det er så braaaa for helsa å jogge. Jammen jeg er jo allerede i ganske bra form, detta skal gå bra. Jammen jeg har jo bestemt at vi skal jogge hveeer dag, to ganger om dagen. Jammen jeg vil ikke. Jammen jeg vil, jammen... osv. Så da sitter en der da og blir paralysert av egen indre konflikt. Og sånn går nu dagan... Og ingen endring skjer. Derfor er trikset for meg:
Den indre engelen vil for mye, den indre djevelen vil for lite. Jeg kan nå høre argumentene til begge, så de får begge være med å planlegge! Engelen som vil for mye, aka den indre perfeksjonisten, må roe rævva og den late indre djevelen, aka den allvitende, må se til å skjerpe seg. Sammen blir de faktisk ganske ok. Og det er større sjanse for at jeg får til den endringen jeg faktisk ønsker, og at jeg ikke lider like mye på veien.
Så det er det denne tiden er til. Å lage en plan som både indre Perfekte Petter og indre sofagris kan bli tålelig fornøyd med. Og legge det inn i kalenderen så jeg faktisk prioriteter å GJØRE det jeg ønsker meg, og ikke lar hverdagen og alle de andre tingene jeg "bare må gjøre" få lov til å spise mer av tidskaka enn de skal. Og det er for meg oppskriften på et godt indre partnerskap som faktisk gir resultater og at jeg klarer å gjennomføre ting (om enn ikke alle) uten å la ytterpunktene få slite meg i stykker.
Så der ser du: Om du allerede har gitt opp nyttårsforsettene; det er fortsatt kake igjen! Og om du ikke er kommet i gang enda; det er fortsatt muligheter! Så ikke fortvil, men gå til aksjon for å få de tingene du drømmer om til å vokse inn i livet ditt dette året! Det er i hvert fall min plan. Og det er så verdt det! Kanskje står vi begge på et helt annet sted på dette punktet neste år og gleder oss over alt vi har fått til med små skritt av gangen:)
Klem fra Ylva