top of page

Dvale


Hvile er viktig, helt livsnødvendig faktisk. Men det kan også bli sånn at hvilen kan ta helt overhånd, og at en rett og slett sliter med å komme seg ut av dvale. Hva gjør en da?


Som et menneske med til tider høy stå-på energi, så er det kanskje ikke så lett for de som kjenner meg å se for seg at dette er noe jeg noen gang har slitt med. Men det er det. Jeg har tilbragt større deler av livet i dvalemodus, uten å klare å komme meg ut av den. Liggende på sofaen, stirrende ut i været uten ønske eller lyst til å gjøre noe som helst. Før så kjempet jeg veldig hardt mot dette, som den energiske perfeksjonisten jeg til tider har vært, for det pågikk en indre dragkamp inni meg, hvor jeg følte jeg måtte prestere. For å være noe verdt, kanskje til og med for å finnes faktisk. Om jeg ikke var i full fart trodde jeg at jeg ville løses opp og bli til luft, forsvinne inn i glemselen.


Men ettersom det på et tidspunkt i livet kom til et punkt hvor go-go-go ikke lenger var noen mulighet (les utbrent), så har jeg sakte men sikkert måttet bli venn med min indre dvalemodus. For det finnes sunn hvile, og det gjelder å bli kjent med sin egen rytme og lære seg å lytte til den. For andre igjen kan problemet være at det aldri er noen go-go-go tilgjengelig. Det er bare full stopp hver gang en forsøker å komme seg ut og søvndrukkent stirre sola og dagen i øynene. Kanskje har en aldri følt at en har hatt den energien som trengs for å møte dagen tilgjengelig.


Men jeg tror at alle på et eller annet tidspunkt i livet, kanskje en må huske helt tilbake til da en var barn, har hatt et forhold til dette. Til kroppens naturlige signaler om aktivitet og hvile. For meg var en av tingene som tok meg ut av dvalen og utbrentheten å gjenoppdage mitt indre barn. Det skjedde en vakker vårdag for nå kanskje 11 år siden, hvor jeg og min nydelige venninne Silje satt ute i hagen hos meg og snakket. Jeg hadde vært sykemeldt i kanskje 4 måneder, og følte ikke at det nødvendigvis hadde hjulpet så veldig. Men å gå på jobb var definitivt ikke noen god ide, siden bare tanken på jobb fikk meg til å begynne å grine.


Se, der er det en ravn! sa min venninne. Ja, sa jeg, jeg husker at jeg leste en bok om Ravnejenta en gang, den likte jeg veldig godt. Jeg husker at jeg løp rundt i skogen og lekte at jeg var henne, plukket urter og laget medisiner med dem. Kult, sa min venninne, la oss være ravnejenter og følge etter ravnen! Og jeg tror det hele gikk så fort for seg at jeg bare lot henne dra meg med, trøtt og sliten som jeg var, ut på tur. Hele tiden kikkende opp og følgende etter ravnen.


Og for meg ble dette et av mine viktigste vendepunkt. Jeg fikk en syltynn liten tråd, et halmstrå å holde fast i, som koblet meg sammen med den lille jenta jeg en gang hadde vært, med all utforskertrangen og interessen og innlevelsen bare et barn kan ha. Og for hver dag etter det så næret jeg den forbindelsen litt. Jeg lærte meg å se på skyene som blåser over himmelen og lete etter former i dem igjen. Jeg laget historier inni meg om det jeg så rundt meg. Og litt og litt gjennom den sommeren og høsten kom jeg meg sakte ut av dvalen. Kunne puste inn livet igjen, noe jeg ikke trodde var mulig. Og det har holdt seg! Jeg kan fortsatt oppleve dagene med behov for dvale, men den er sunn. Og jeg vet at den går over. Den er bare et signal om at jeg har glemt å leke og gjort for mye som er trått.


Så om du også er en som sliter med å komme ut av dvale, som bare føler at vinteren ser ut til å vare evig, så er nå et fantastisk tidspunkt å la seg lokke ut på tur, om så bare for å sitte på terrassen og stirre opp på skyene og finne spennende dyr og former der. Si dem høyt og le for deg selv eller sammen med noen. Det er en av mine viktigste måter å holde meg frisk på. Og kanskje kan det også være til hjelp for deg uansett om du befinner deg i for mye eller for lite dvale...


Foto: Jess Foami, Pixabay

30 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page