Nå om dagen har jeg sittet og tenkt på jord. På jorda. På hva jord egentlig er. Jeg har sittet og skrevet et foredrag om kompost, men det er jo så mye mer enn bare det å skrive om når det kommer til jord. For jord er jo ikke jord. Den har en million forskjellige uttrykk, så mange ansikter, væremåter og så mye å lære oss mennesker.
Når en går på jorda så er det lett å glemme at vi går på andre som har gått før oss. Vi går på planter og dyr som har dødd og blitt til jord. Akkurat som vi selv også en dag skal bli jord. Og det liker ikke vi mennesker alltid å tenke på. Men jeg syns det er noe vakkert i det også. At en dag skal noen også tråkke på meg uten å vite at det er min kropp som har blitt del av den jorda. Det er en fin tanke syns jeg. Nyttig.
I dag spiser jeg av grøden fra den jorda som er levningene til milliarder av de som har gått før meg. Det er helt magisk å tenke på. At på et tidspunkt i historien så var det ikke jord i det hele tatt. Det var lava. Og sakte men sikkert, litt etter litt, har vi fått en fruktbar jord hvor det kan bo uendelig mange forskjellige dyr, mennesker, planter og mikroorganismer. Det gjør meg helt ør av lykke og undring å tenke på. At alt dette faktisk finnes. At jord finnes og at jeg kan ta på den, lukte på den, forme den.
I hagen her jeg bor var det nesten ikke jord da vi flyttet hit for snart to år siden. Det var et tynt lite lag med skogsjord på fjell. I fjor måtte vi kjøpe og tilføre jord for å kunne skape hagen vår. Å finne god levende jord er ikke lett. Den må samskapes i starten før den nærer seg selv slik at det også kan bli til næring for planter som igjen blir til næring for oss i heimen. Så å lage kompost er alltid en førstepri.
Men jord kan lære oss mennesker så mange ting. Den lærer oss samarbeid, den lærer oss å være ærlige med hvordan vi har det, den lærer oss om balanse. Det er bare å se på en neve frisk mørk moldrik jord, ta den i hånda og se på livet i den. Hvordan meitemark og andre organismer jobber sammen for å bryte ned det som trengs å omskapes og slik blir noe nytt skapt. Tenk om vi mennesker satte mer pris på det. Og ikke minst lærte av det. Lærte å gi slipp på noe så noe nytt kan vokse frem. Eller tenk om vi med like stor tydelighet som tørr jord gjør når den trenger vann viste at vi trenger en klem. Eller å være i fred en stund. Det hadde vært noe.
Og jeg tror at jorda hadde hatt godt av en menneskehet som lyttet mer, som var mer tilstede med den. La øret mot bakken og lyttet til livet der nede. Jeg tenker at bare det hadde utgjort en enorm forskjell. Som den fabelaktige Bill Watterson, skaperen av tegneserien Tommy og tiger'n har sagt: "If people sat outside and looked at the stars each night, I'll bet they'd live a lot differently". Og inspirert av han så må jeg si at hvis folk puttet hendene sine i frisk jord hver dag, er jeg også sikker på at verden ville sett ganske annerledes ut. Så mitt håp er at enda flere stikker fingrene sine i jorda og slik kan oppleve mer av den generøsiteten vi har rett under føttene.