Det er tid utenfor tiden. Det kan ha gått en dag eller en uke eller et år. Det er en uke. Jeg har såre øyne og vond hals og jeg visste ikke at kroppen min kunne inneholde så mye snørr.
Jeg har snakket med arbeidsgiver og fått fri fra jobb. Jeg har snakket med familie og venner, og jeg har forsøkt å ta inn alt dette nye. Hvordan verden nå skal bli uten henne i den. Det er som om den ene veggen i huset mitt har falt ut. Heldigvis har jeg tre vegger igjen. En mor, en bestevenninne og en kjæreste. Det er godt å være sammen.
Jeg reiser hjem til gården der min mormor vokste opp. Jeg besøker tuntreet hun klarert i som barn. Det er en eik. Jeg spør de som bor der nå om jeg kan få en bit bark av det. Det får jeg. Jeg bærer den rundt med meg som en talisman, tett inntil hjertet frem mot begravelsen. Den gjør meg roligere midt i stormen.
Jeg har en familie som syns det er greit at jeg sørger på min måte, og det er jeg så utrolig takknemlig for. Jeg spør om jeg kan legge barkebiten på hjertet hennes før begravelsen, og det syns de er fint. Jeg har vært på stranden der hun svømte som ungdom og hentet to steiner. En skal hun få med seg i kista, og en skal stå ved graven hennes, men det vet jeg ikke enda. Jeg har gravert inn runer i dem. Runer som skal guide henne, og som skal guide meg i den prosessen vi begge går gjennom. Hun som går videre , og jeg som blir igjen.
Den ene steinen skal ligge på hjertet hennes sammen med barkebiten. Hånden hennes er kald og hard å ta på. Varmen har gått et annet sted mens jeg sov.
Og plutselig er hun borte. Helt. Jeg husker ikke begravelsen, det gikk så fort og jeg rakk ikke få med meg alt. Men jeg har en stein i hånden som minner meg om at det er dette som er virkeligheten nå. Den skal bo hos meg frem til det er på tide å legge den ved graven. Men det er ikke før til våren. Nå snør det, og jeg angrer på at jeg tok på meg en pen, men alt for kald jakke.
Dette var i 2007. Det er minner som er sterke og flyktige samtidig, akkurat som døden selv. Siden den gangen har jeg utdannet meg til å hjelpe sørgende og til å holde overgangsritualer for å feire livets store begivenheter. Jeg har blandt annet vært prestinne i sjamanistisk konfirmasjon og mye annet. Fordi det er viktig å ta disse overgangene i livet til oss, fordi de skaper så mye viktig for oss. De blir bærere av tiden vi er her. Det finnes en før og en etter. Om det er fødsel eller død eller alt i mellom, så er det viktig å ta i mot livet, akkurat som det er, akkurat nå.
Det er viktig å feire overgangene i livet, og det er viktig å feire naturens overganger for å ikke glemme at det er det vi også er. Natur. Akkurat nå står vi overfor Samhain i årshjulet, festen for å feire at vi nå går inn i den mørkeste tiden på året. Inn i refleksjonen. Vi lar naturen vise oss veien hjem til oss selv og til å roe ned og ta til oss den visdommen vi er blitt til del det året som er gått. Vi gir slipp og lar bladene våre og det vi ikke lenger trenger falle bort. Det skal få omformes av Moder Jord til rik muld. Vi trekker næringen året har gitt oss inn og ned i røttene for å fordøyes der, mens vi hviler oss inn i det nye.
Det er dette jeg ønsker å bidra med gjennom mitt virke som sjaman. Dette er det som gir mitt liv mening, og det er derfor jeg og Renate Elida startet Brisingamen. Så dersom du trenger støtte i forbindelse med dine egne overganger, eller med ritualer som markerer disse for deg, så er vi her. Ta kontakt om det er noe du har behov for.
Varm hilsen fra Ylva