Now you see me, now you don't...
Jeg går en lang tur i skogen. Jeg føler meg barnlig glad og åpen, hopper over bekker og trær. Det er skare og jeg veksler på å gå høyt hevet over bakken og falle igjennom å få snø i skoene. Jeg går en ny vei i dag også, kjenner utforskertrangen akkurat som da jeg var liten. Jeg finner spor etter både hare og rådyr, en liggeplass og et sted rådyret har skrapet etter mat. Jeg finner 4 furuer som står i nesten sirkel. Det er akkurat plass til meg som den femte. Jeg går inn og tar min plass, kjenner energien som vi fem holder sammen. Den går opp og ned og inn. Jeg følger den litt opp og litt ned. De sier at hvis jeg snur meg med ryggen inn mot sirkelen kan jeg gå utover. Det er deilig. Jeg føler friheten i å leve et 360 graders liv, akkurat som trærne. De har ingen sider, ingen foran og bak. De lever i panorama. Jeg gleder meg, ler og løper, er glad og takknemlig for at kroppen min funker så bra. Selvfølgelig gjør den det, roper det indre barnet mitt som ikke vet om noe annet enn en frisk og sunn kropp uten vondter. Jeg beveger meg sakte hjem til huset mitt i skogen, føler intens glede og takknemlighet over undringen og åpningene som blir meg til del. Takk for deling kjære skogen!