8. mars 2017: 24. oktober 2017:
Den gyldne middelvei?
Når en er en som blir utbrent, sånn som jeg er, så er det ofte fordi en glemmer å forme sin egen verden. En glemmer at grenser egentlig er der for å styre livet i en retning som gjør en glad, fornøyd og tilstede i eget liv. Jeg var på besøk hos en venninne av meg for noen måneder siden, og da fikk jeg se hennes blomstrende praktspragle, og det var en av de tingene som synliggjorde og åpnet meg opp og gjorde meg mottagelig for disse tankene på en mer konkret og forståelig måte i eget liv.
Jeg observerte hennes plante og måte å behandle den på. Hun former den. Hun klipper og nærer og har en helt bestemt ide om hvordan hun vil forme. Hun strekker seg ut i verden og former den slik som hun vil se verden og leve seg selv ut i form. Jeg har også en praktspragle, og jeg er veldig glad i den. Jeg har postet om den på facebook, og de som har vært hjemme hos meg har i hvert fall blitt kjent med den, for den er enorm! Kjempe diger! Den er så stor, og armene blir så tunge, at de til og med knekker noen ganger. Da setter jeg dem i vann, potter dem om og gir dem bort til de som vil ha. Jeg syns det er hyggelig å kunne dele noe så fint. Jeg har ikke gitt den noe annet enn vann, bokashivæske og en dæsj kjærlighet, og den vokser så den fyller hele det ene vinduet mitt. No curtains needed.
Så kom en refleksjon over meg. Det er akkurat sånn jeg lever livet mitt. Jeg former ingenting. Jeg gjør masse, men det henger ikke sammen. Det er et så fint bilde på hvordan det oppleves for meg å være utbrent. Masse ekspansjonskraft, men man mister en arm i ny og ne, og det er ingen retning på det. Og da er vi inne på grensesetting. Hvordan setter jeg grenser for meg selv? Hvordan former jeg livet mitt? Hvem bestemmer over tiden min? Bruker jeg den til det jeg vil, eller til det jeg må?
Mye av tiden brukes på det en må, og jeg har alltid syns at det er greit. Jeg må vaske klær, så det er like greit å elske det, finne rytmen i det, leve det. Men når jeg er utbrent glemmer jeg rytmen. Jeg glemmer takknemligheten for de små tingene. Jeg svømmer motstrøms, vekk fra meg selv og det jeg egentlig setter pris på her i livet. Jeg liker rytme. Jeg liker rutine. Jeg liker å bryte dem også innimellom, være vill og vågal og rampete. Men en kan ikke oppleve det ene uten det andre. Det er yin og yang. Det er jord og himmel. For alltid uatskillelige. Så kanskje jeg skal øve meg på å forme litt praktspragle i livet mitt. Klippe en grein her og der for å få til tettere vekst, og mer av det jeg elsker å gjøre. Som å skrive dette. Jeg øver...