top of page

Tanker om håp

Oppdatert: 13. apr.


Noen ganger kan det være utfordrende å finne håp. Det er også rart at vi sier at det er noe vi kan finne. Som om det er en ting. Men som med alle andre verdier så er det egentlig, slik jeg opplever det, mer en tilstand. En måte å være på. Men det er noen ganger i året hvor jeg føler at jeg har denne verdien mer tilgjengelig enn andre ganger. Og på denne tiden, rundt Imbolc den 1. februar på midtpunktet mellom vintersolverv og vårjevndøgn er denne følelsen eller tilstanden ekstra tilgjengelig for meg. I skjæringspunktet mellom vinter og vår.



For det er noe magisk når sola plutselig er tilbake igjen. Når vi merker at det begynner å sildre ikke bare i bekken, men også i kroppen. Det er som om sola skinner ned på oss og sier; snart nå. Snart er det lysere varmere tider.



Fra gammelt av kunne dette være en litt tøff tid. En tid hvor det kunne være lite mat igjen i matlagrene, en tid før de ville vekstene kom opp og kunne nære. Og det er ofte i de tøffeste tider vi kjenner at vi trenger håpet som mest. Håpet om at andre tider kommer. Jeg tenker ofte at i håpet ligger det også et så sterkt ønske om forandring. Et ønske og en tro på at noe enda bedre er mulig. Og det er når håpet blir borte og håpløsheten tar overhånd at vi gi opp. Vi slutter å lete etter løsninger og innfinner oss med tingenes tilstand. Ikke i en sunn hengivenhet, men ofte i resignasjon over troen på at ting aldri vil endre seg til det bedre.



Men om vi ser på et barn så er vi ikke laget for å gi opp. Ellers hadde vi aldri lært oss å gå. Eller å snakke. Og det er det denne tiden ofte minner meg om. Året er nytt, det er et barn enda. Sola er på vei tilbake og vi har muligheten for å hente inn håpet om hva året skal bringe. Forme det og gi det plass i livet vårt. For håp trenger rom. Og det trenger oppmerksomhet. Ellers kan det lett dø og bli til apati.



I den verden vi lever i idag kjenner jeg ofte på at det kan være lett å miste håpet. Vi får presentert stadige kriger og elendighet vi ofte kan føle oss maktesløse overfor. Men vi kan føle håpet vokse i vårt daglige liv likevel. Kjenne det i en klem fra en vi er glad i, i en hyggelig samtale med en fremmed på bussen. For folk er stort sett ganske åkæi. Og jeg velger å være håpefull i forhold til verden. For å utvikle håp i livet er et valg. For meg handler det ofte om å se og sette pris på de helt nære og vanlige tingene. Det nærer håpet i meg om jeg legger vekt på de erfaringene istedenfor alt det som er tungt og trist der ute og som ofte føles uoverkommelig å ta inn over seg. Men det hjelper ingen om jeg bruker min energi på sorg over alt som går feil. Jeg tror den best måten jeg kan bidra til en bedre verden ligger i evnen til å bringe håp. I det nære og hverdagslige, det vi ofte tar forgitt, men som egentlig er det som er det viktigste. Det er sjelden en hører om et menneske som ligger på dødsleiet og som skulle ønske det hadde jobbet mer. Som oftest er det nærheten til andre som viser seg å være det viktigste.



Så det viser seg også for meg at håp det er noe aktivt. Det er å være sammen med andre å gjøre meningsfylte ting, ha gode samtaler og slik dyrke håpet sammen. Det tror jeg er oppskriften på et lykkelig liv. Og i forlengelse en bedre verden. Og nyt vårkraften!

32 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comments


bottom of page