Om meg og de ville vekstene


Foto: Inger Line Skurdal Ødegård


Jeg tenkte å kort si litt om meg selv, og om noen av mine hvorfor i forhold til livet jeg har valgt å leve med de ville vekstene i min magiske hverdag. Dette er på laaangt nær alt, men et lite utdrag av veien:)


Jeg er oppvokst med en mor som laget brennesle suppe, og en mormor som også elsket den ville verden rundt seg. Jeg vokste som du kanskje skjønner opp på landet, og min tilgang på både vekster og opplæring fra spesielt mormoren min var god. Derfor ble en glede vekket i meg, og som med tiden har utviklet seg til en lidenskap. Men jeg hadde også, som de fleste, en lengre pause i ungdomstida. Da bodde jeg i by, studerte litteratur og hadde generelt liten både tid til og tanke for de ville vekstene. Men trær klarte jeg meg ikke uten da heller, så jeg hadde en hengebjørk midt i byen som jeg pleide å sette meg under når livet ble for hektisk. Det er faktisk den det er bilde av, men i 2003-04ish så var det så som så med i hvert fall mitt mobilkamera, så dere får ta det som det er:


Det jeg uansett lærte i denne perioden, er at «den ville verden» finnes overalt rundt oss, også i byen. Også i oss (men det er en annen historie). Uansett: Over alt hvor mennesker ferdes finnes også det ville. Uansett. Om det er en løvetann som har stukket hodet opp mellom asfalten og husveggen eller en liten bjørkespire som klamrer seg fast i en vinduskarm. Og det er den største gleden. Å legge merke til alt det ville rundt seg. Ta det imot og nyte det. For det finnes der i mellomrommene mellom det vi kaller det kultiverte. Stikker seg frem og minner oss på hvem vi virkelig er. Hvis vi tar det imot.



Interessen kom tilbake til meg for fullt da jeg flyttet ut av byen igjen og fikk barn. Men det tok meg lang tid å balansere. Først ble jeg litt fanatisk, ALT skulle være naturlig. Jeg ville ikke kjøpe noe som var innpakket i plast omtrent og kviet meg for å gå på butikken. Om jeg gjorde det fikk jeg dårlig samvittighet, for jorda og for barna mine som skulle arve den. Det var en skikkelig pendelsving fra tilværelsen i byen, hvor jeg hadde levd et «normalt» liv, med rema 1000 og ferdigmat. Men å bli mor endret mye for meg. Jeg ville gi barna mine det beste. Den beste starten og den beste maten. Men det ble litt i overkant, og det tok meg lang tid å forstå at jeg hadde blitt en litt sliten, slitsom, sur og utakknemlig perfeksjonist. Og det er det ingen som takker en for, spesielt ikke en selv.


I tillegg ble jeg utbrent og syk, noe det tok meg noen år å nøste meg ut av. Heldigvis fikk jeg fantastisk hjelp av min lærer Pål-Esben Wanvig, og ikke minst av kontakten min med jorda. Jeg husker fortsatt den første gangen jeg med helt flatt batteri og null kraft igjen gikk ut og la meg på bakken en kald april dag og bare så på skyene som drev forbi. Det var et slags vendepunkt for meg, og jeg visste at det endelig skulle ordne seg. Jeg visste fortsatt ikke hvordan, men jeg kjente hvordan jorda tok meg imot, og følte for første gang på lenge at jeg hørte til.

Så etter noen gode runder med meg selv, så fant jeg ut at for meg så er det praktiske arbeidet med de ville vekstene slik; det viktigste er ikke at ALT skal være 100% egendyrket og giftfritt, men at ENDEL er det. Jeg gjør så godt jeg kan for å leve etter mottoet til min mormor som var: «For mye og for lite forderver alt!» Jeg drikker også posete i tillegg til vill-vekst te. Jeg handler på butikken og er utrolig takknemlig for at det er mulig. Men om jeg får velge, etterstreber jeg å kjøpe mest mulig økologisk og lokalt, og jeg velger så absolutt den ville maten når den er tilgjengelig. Helt klart. Jeg opplever at den gir en helt annen type styrke og vitalitet, og hvis en blir det en spiser (og det mener jo jeg at en gjør), så vil jeg aller helst bygge kropp av de ville vekstene. De som har kraften til å sprette opp av asfalt og på de mest usannsynlige steder. Men det er selvfølgelig ikke der jeg plukker;)


Uansett. Dette er en del av veien min. Av veksten jeg har gjort i dette livet. Vi er også på en måte som trær. Vi får noen greiner som vokser på rare steder, leter oss frem i ulendt terreng, får en knekk i ny og ne, men så lenge vi er villige til å strekke oss mot sola og ærlig se på oss selv og lære, hver dag, om oss selv og verden rundt oss, så blir det godt liv ut av det er min erfaring. Gjennom undring og å følge gleden sin og være åpen for alle vesenene en møter på sin vei, være seg plante, dyr, tre eller menneske, så blir det en meningsfylt reise. Et liv det er verdt å leve, i alle fall for meg.


Hjertelig hilsen Ylva<3

2 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Følg meg

 

  • YouTube
  • Instagram
  • Facebook

©2021 Ylva Linnestad