top of page

Behovet for å være



Nå er vi bikket over den magiske grensen til sommeren, og det slår meg hvordan tempoet mitt er så forskjellig om våren og om sommeren. Det som hittil har vært et driv etter å gjøre, rydde og fikse roer seg betraktelig ned. Jeg får et intenst behov for å bare være. For å nyte. For å ligge stille på gresset og bare være til. Det er så deilig. Om vi klarer å slippe det til.


Det er rart hvordan livet endrer seg når vi tillater oss selv å forbinde oss med det som skjer rundt oss. Med jorda og sola og rytmene. Når vi blir vare på at det som skjer rundt oss også skjer i oss. At det er det samme. Men det krever at vi er åpne for det. At vi ønsker rytmen velkommen.


Ute har det nå gått fra et potensial til å springe ut i form. Bladene strutter av kraft på trærne, frøene har spiret og alt er på vei. Ikke modent enda, men i gang. Og slik føles det også ut for meg. Som at alle de frøene jeg har sådd i livet mitt nå har spirt. Alle planene jeg la mellom vintersolverv og Imbolc er i bevegelse, og jeg har ikke lyst til å så flere frø. Kun være med det jeg allerede har sådd. Nære. Være. Det er den energien som omfavner oss nå, og som vi har anledning til å ta del i om vi ønsker.


Og jeg tror det er sunt. Om vi hadde levd for 1000 eller 2000 år siden hadde dette vært en tid av overflod. Nok av alt. Nok mat, nok ro. Vi hadde overlevd vinteren og fått lov til å oppleve en ny sommer. Og det er så lett å glemme nå i dag ettersom vi stort sett alle alltid har nok her vi bor. Heldigvis. Men å kjenne på en takknemlighet over det er allikevel så viktig. Kjenne på at også vi får anledning til å kjenne overfloden på ny. Og for å kjenne på takknemligheten er det nok enda viktigere for oss moderne mennesker med nærværet, å være tilstede, ettersom vi ellers lett kan ta ting forgitt. Vi har ikke lenger sult perioder som minner oss på takknemligheten for overfloden rundt oss. Vi trenger å ta oss tid til å være nok tilstede for å huske det. Det er blitt vårt eget ansvar å kjenne på denne takknemligheten. Ikke gjennom å sammenligne oss med andre som har det verre enn oss som vi ofte er opplært til, men gjennom å forbinde oss med og være tilstede med overfloden vi har rundt oss i naturen akkurat nå. Overflod av mat, av dyreliv og forhåpentligvis tar vi oss også tid til å kjenne at vi har mange andre typer overflod i livet, være seg venner, nærhet, familie eller andre ting vi setter pris på.


Så kan det selvfølgelig være sånn at en kan stå i tunge situasjoner. Da er det ekstra vanskelig å kjenne på denne takknemligheten. Kanskje en er ensom, kanskje er en midt i et samlivsbrudd, kanskje en er syk, eller har en intens jobb hvor det stilles masse krav hele tiden og en ikke vet hvordan en skal overleve den neste timen, for ikke å snakke om uka. Det kan være mange grunner til at den musikken årstidene spiller ikke når gjennom til oss. Jeg har selv mange ganger stått i slike situasjoner og kjent på håpløsheten og følelsen av det meningsløse og lurt på hvordan jeg skulle finne frem til bare et eneste ekte smil igjen, for ikke å snakke om et meningsfylt liv. Og det er her jeg mener at en av de skrittene vi alle kan ta, uansett, er å forbinde oss med naturen. Det var slik jeg fant tilbake til en stor del av meg selv. Da jeg utbrent, utmattet og sykemeldt la meg ned på en plen og egentlig gav opp og overgav meg til jorda for ca. 11 år siden. Hvor jeg for første gang på årevis følte det første glimtet av håp, noe jeg ikke trodde var mulig for meg, men at jeg skulle være tom, syk og trist for alltid. Naturen kom meg til unnsetning. Og det viser seg at den egentlig var der hele tiden. Det var bare jeg som måtte åpne megfor å ta den i mot.


Og dette er en av grunnene til at det å feire årstidsritualer er så viktig for meg. Å feire årstidenes skifter, å leve med rytmene i naturen slik at jeg kan kjenne på den genuine følelsen av å være i takknemligheten og overfloden vi har rundt oss akkurat nå. Slik at jeg også kan kjenne på takknemligheten i meg og for meg. Å være takknemlig for at en får være her er kanskje den aller viktigste følelsen en kan hente inn i seg akkurat i disse dager. Wow, tenk at jeg får være her og oppleve akkurat dette øyeblikket på denne fantastiske jordkloden. Wow, så heldig jeg er. Så magisk livet er. Og det blir aller mest tilgjengelig ved å være opplever jeg. På en gressplen i sola, under en parasoll på terrassen, eller mens jeg vanner i hagen. Wow. Tenk at jeg får være til. For en overflod. Og for en takknemlig ting det er bare å få være meg og være her. Så heldig. Lenge leve sommeren og overfloden!



3 visninger0 kommentarer

Siste innlegg

Se alle

Comentarios


bottom of page