I dag morges våknet jeg og tenkte på livet mitt. Det er ikke hver dag jeg våkner og har tid og lyst til å reflektere, men da jeg gikk forbi dette fantastiske spindelvevet på veien følte jeg så sterkt på det nettet jeg lever livet mitt frem til gjennom valgene jeg gjør, at jeg ville dele. Jeg tenkte også på det store nettet som vi alle sammen vever sammen, og på hvordan det nå må se ut.
Jeg husker at jeg en gang ble fortalt om et forsøk som ble gjort med edderkopper, hvor de ble satt på forskjellige stoffer for å se hvordan veven deres ble seende ut. På marihuana ble det ikke bygget noe nett i det hele tatt, og på sterkere stoffer ble nettet helt usammenhengende. På koffein ble det store hull i nettet, og når jeg tenker på hvordan vi mennesker konsumerer koffein i dag (ikke for det, jeg elsker en god kopp kaffe jeg), men det får meg til å tenke på hvilke hull vi lager i verden. Hvilke hull vi forsøker å fylle. Jeg tenker på den ensomheten og tomheten som mange føler når de står opp om morgenen, den misnøyen mange føler med livet sitt. Med jobben sin, med parforholdet, med foreldre og barn og bikkje. På grunn av hullene de har inni seg. Akkurat sånn var det å være meg også. Jeg var så langt inni det at jeg ikke engang klarte å erkjenne at jeg var ulykkelig.
Men alt må ha en ende, så også det å være ulykkelig, så for en tid tilbake bestemte jeg meg for å tette disse hullene i livet mitt. Veve noe nytt. Jeg ville ikke lenger kjenne meg misfornøyd. Og da var det bare å ta tak og gjøre andre valg. Strekke meg utover meg selv og de mønstrene jeg bærer på. Jeg har øvd. Jeg øver fortsatt. Jeg har valgt bort fler og fler ting som ikke tilfører meg noe, og erstattet dem med ting som får meg til å le og elske verden. Jeg har funnet en gruppe mennesker som vil noe av det samme som meg, og bruker tid sammen med dem. Jeg har satt grenser for både meg selv og andre, og har sluttet fred med familien min og med de historiene jeg har skapt meg om hvem jeg er. Jeg har stilt meg spørsmål om hvem jeg vil være, og jeg har gjort mitt ytterste for å vokse ut over mine egne rammer og begrensninger for å spinne et nytt liv for meg selv.
Det har vært litt av en reise, hvilket livet selvfølgelig alltid er. En uendelig reise med stadig nye utfordringer og opplevelser. Men jeg har gode mennesker å dele det med. Jeg har en lærer som jeg stoler på, og hvor jeg lærer hvordan jeg kan hanskes med de tingene som skjer. Jeg har et godt hjem hvor jeg trives og jeg har en jobb jeg elsker. Og jeg er fornøyd, mer og mer, med det nettet som jeg stadig vever på og som er mitt liv.
Jeg er også blitt flinkere til å se og sette pris på andres vev, og jeg gjør mitt beste for å bidra positivt til den store veven som er jorden og fellesskapet mellom alle mennesker, dyr, planer og trær. Sakte fyller jeg hullene i veven min, og det kjennes uendelig godt ut å være meg. Så godt at jeg har gleden av å hjelpe andre med å skape den veven de virkelig fortjener. Livet er godt. Og vi fortjener å ha det godt alle sammen.