I det siste har jeg tenkt litt på hvordan det må være å være en plante i huset mitt. Det tror jeg ikke alltid er så greit. Det er nemlig ikke alltid jeg er en langdistanseløper. Jeg er ekstremt glad i å så. Og jeg syns det er super magisk når frøene spirer, stikker hodet opp av jorden, og brer ut de første små blandene. Jeg syns det er super spennende når det andre settet med blader kommer. Jeg pleier og potter om. Jeg dusjer dem med spruteflaske så de ikke skal få for mye eller for lite vann.
Men. Så blir de større. De er blitt ungdommer, og jeg kjenner at jeg mister litt driven. Jeg har rett og slett vært en kortdistanseløper. Jeg glemmer kanskje å vanne litt, de trenger egentlig næring, men jeg tenker at de er så store at de holder til imorgen. Jeg gjør det da...
Hva skjer? De blir lei seg. De dør kanskje til og med. Og da er all den kjærligheten de fikk i begynnelsen ikke så veldig mye verdt mer. Den var hyggelig der og da, men nå? Nei, nå er det tomt. Tomt for kjærlighet og omtanke, de får klare seg selv.
Derfor øver jeg meg på å være en langdistanse løper. For dette gjelder ikke bare plantene mine. Det gjelder også målene mine. Ønskene mine. Relasjonene mine. Det er så lett å ta det allerede etablerte forgitt! Jaja, vi har jo alltid vært venner, det går litt lenge mellom hver gang vi ser hverandre, men det er så mye annet å gjøre. Og hva skjer om kjærligheten ikke strømmer inn fra begge hold inn i relasjonen? Den dør. Som en litt sliten plante visner den, og går tilbake til jorda. Så det der med langdistanse er undervurdert. Men det er et valg en må gjøre hver dag. Og en må tenke nøye over hva en gir tiden og energien sin til. Kjærligheten kan en spre utover som et nydelig teppe der en går, men om en ikke velger å ta den telefonen, så sprer ikke teppet seg dit lenger, og det blir til ørken.
Altså gjelder det å nære. Jeg syns også det er fint at ære er en del av n-ære. For det er det det handler om kanskje? Ekte ære er å nære- Seg selv, andre og livet.