Det lærte jeg av bestemora mi. Og det er en av de beste og lureste tingene jeg noen gang har lært. En av de nyttigste livserfaringene som noen noen gang har delt med meg.
Har jeg alltid klart å etterleve det? Nei. Har jeg tenkt på det hver dag? Langt i fra. Men. Det kommer tilbake til meg gang etter gang, og etterhvert som jeg blir eldre ser jeg mer og mer mening i det. Balanse i det. Jeg tenker på en vekt, på vekten. På skålene som en helst vil skal stå sånn tålelig på midten så godt det lar seg gjøre, og ikke bikke for langt over til den ene eller den andre siden.
Det er sånn jeg streber etter å leve livet mitt. Ikke fordømme, verken meg selv eller andre, men ikke godta alt heller. Sette grenser. Ikke spise en hel plate sjokolade, men litt er greit. For mye og for lite forderver alt alt alt. Ikke fanatisk den ene eller andre veien. Jeg føler at jeg på forskjellige stadier i livet har bikket kraftig både til den ene og den andre siden, uansett hvilke ting jeg har vært oppi. For meg har det føltes ut som om jeg for å forstå og skape fred med ting, både ytre og indre, har blitt trukket mot først det ene, så det andre ytterpunktet. Det er ganske slitsomt noen ganger. Men jeg lærer. Sakte. Streber etter å etterleve denne setningen. Hver dag. Litt og litt. I personlige forhold, i jobben min, når jeg lager middag. Det er en god setning å lene seg til når det stormer og blåser og verden er litt på skjeiva. Gjenta etter meg, sier jeg inni meg; for mye og for lite forderver alt. Og så tenker jeg på bestemora mi, og alt det jeg har lært av henne. På livet hennes og alt det hun stod i iløpet av livet. Så legger bølgene seg sakte. Stort sett. Og det blir litt mer ro og balanse i ting. Så tusen takk verdens beste bestemor! For ganske akkurat 11 år siden gikk du gjennom sløret, og i dag på denne nye Rognemånens dag, herskeren av porten og overgangene mellom verdnene, vil jeg si tusen takk. Jeg er så glad i deg, og dypt takknemlig for alt du har lært, og fortsatt lærer, meg. Vakre, vakre menneske<3